I en tid der befolkningens tillit til institusjoner faller, og boligmarkedet preges av prispress, strengere regulering og omfattende mediekritikk mot aktørene, er eiendomsbransjen nødt til å bygge mer enn boliger. Den må bygge tillit.
Kimes Omdømmeundersøkelse 2025, basert på svar fra over 2500 nordmenn, viser at eiendomsbransjen, inkludert eiendomsmeglere og utbyggere, scorer dårligst på tillit blant Norges ti viktigste næringer.
Bare 15 prosent sier at de stoler på aktørene i bransjen. Kun 22 prosent mener de bidrar positivt til samfunnet, og over halvparten opplever at de ikke bryr seg om folk flest.
Skepsisen handler særlig om aktørenes motiver og pengefokus:
Beskrivelsene er nok ikke rettferdige for alle, men de bidrar med et innblikk i hvordan bransjen oppleves for dem som står på utsiden.
Det er et paradoks. I et land der åtte av ti eier sitt eget hjem, og egen bolig nærmest regnes som en menneskerett, skulle man tro tilliten til dem som utvikler og forvalter boligene våre var sterkere.
Omdømmekrisen skyldes ikke én enkelt hendelse, men flere forhold som over tid har bidratt til svekket tillit og omdømme. Deler av misnøyen skyldes også makroøkonomiske forhold som aktørene ikke rår over. Likevel er mye av tillitssvikten knyttet til forhold bransjen selv kan gjøre noe med.
Én forklaring er at aktørene knapt er synlige i offentligheten. Ifølge KOM.passet fra Retriever har eiendomsbransjen lavest andel talspersoner, og får sjelden gjennomslag med sitt budskap. Bare 31 prosent av redaksjonelle saker om eiendom inneholder bransjens egne stemmer.
I bolignasjonen Norge blir fraværet i det offentlige ordskiftet særlig påfallende og gir større rom for andres fortellinger. Når aktørene ikke forklarer hva de gjør, hvorfor de gjør det eller hvordan de bidrar, fyller kritikere tomrommet og forsterker det etterlatte inntrykket av en lukket og kynisk bransje.
De mange mediesakene om uetisk praksis og manglende åpenhet blant eiendomsmeglere bidrar også til å sementere negative stereotypier. Når myndighetene deretter svarer med å innføre skjerpede krav, forsterkes inntrykket av en bransje som ikke evner å rydde opp på egen hånd.
Selv om eiendomsbransjens organisasjoner tidligere har tatt til orde for strengere regulering, fremstår lovendringene først og fremst som et resultat av politisk inngrep etter alvorlige skandaler – snarere enn et initiativ fra bransjen selv. Da risikerer tiltaket å undergrave tilliten det var ment å gjenreise.
Tilliten til eiendomsbransjen er lav, men slett ikke tapt. I mønstrene bak skepsisen finner vi mulige veivalg. Nøkkelen ligger trolig i å styrke sammenhengen mellom det bransjen gjør, sier og representerer.
Samfunnsansvar og omdømmearbeid trenger heller ikke være en kostnad. For dem som prioriterer det, er det en investering som både bygger posisjon og gir langsiktig gevinst. Her er fem grep som kan gjøre det lettere å komme i gang:
Tillit bygges over tid, i valgene man tar og hvordan man kommuniserer disse. Flere aktører bør søke plass i offentligheten på egne premisser før man blir etterlyst. Tilstedeværelse handler om å belyse utfordringer, mene noe, stå for det og forklare det komplekse – også når ingen spør.
Samfunnsansvar må være mer enn en rapporteringsøvelse og for eiendomsaktører bør det være og oppfattes som en del av grunnmuren. Det er lett å si at man tar ansvar, men den virkelige jobben er å vise omverdenen hvordan virksomheten faktisk påvirker lokalsamfunn, natur, familier og bokvalitet.
For folk flest er bolig selve rammen og tryggheten i livet, ikke en vare med prisantydning. Når språk og prosesser oppleves som utilgjengelige, øker både avstanden og mistilliten. Kimes undersøkelse viser at mange opplever nettopp språket og prosessene som krevende. I en bransje der marginer og følelser står tett på hverandre, er åpenhet og klarhet et ansvar flere aktører med fordel kan ta på seg.
Meglere er blant de viktigste rådgiverne folk møter i livet, men de oppfattes oftere som selgere og mellomledd enn som fagpersoner. Stereotypiene som har festet seg over tid samsvarer ikke med den kompetansen, yrkesetikken og det ansvaret de faktisk har. Skal tilliten styrkes, må rådgiverrollen dyrkes og håndverket synliggjøres.
Kimes undersøkelse viser at mistilliten er bred og at ingen aktører er upåvirket. Når én svikter, rammes alle. Tillit til en hel bransje kan ikke vinnes alene – den må bygges i fellesskap. Det krever felles rammer, sterke fagmiljøer og vilje til å ta ansvar, både hver for seg og sammen
